It's a mystery how Peter Schonau Fog manages to combine child abuse, a study of a rural community, affecting tragedy and black comedy into a satisfying whole, but in "The Art of Crying" he pulls it off. A gently offbeat study of a Jutland family in the early 1970s as seen through the merciless, innocent gaze of an 11 year-old boy, this refreshingly unconventional pic tackles its taboos with
compassion, grace and wit. Jonathan Holland, Variety
Emotionally devastating and astonishingly mature, this is a unique feature debut. Steve Gravestock, Toronto International Filmfestival
A young Scandinavian genius tackles Bergmanesque themes of family taboos and relationships with pathos, humor, and a loving eye. Chiseko Tanaka, Tokyo International Film Festival
Dejligt og dansk
«Kunsten å gråte i kor»
Regi: Peter Schønau Fog
Med bl.a. Jesper Asholt, Hanne Hedelund, Jannik Lorenzen og Julie Kolbeck
Anmeldt av
Per Ivar Henriksbø
Publisert 09.11.2007 - 12:44
Jøss, for en film! Det forundrer meg ikke det minste at «Kunsten å gråte i kor» fikk Nordisk Råds filmpris for 2007. Hvis vår hjemlige kandidat til Oscar-nominasjonen «Tatt av kvinnen» greier å danke ut danskenes bidrag, må det være noe riv ruskende galt med juryen. Ikke til forkleinelse for dramatiseringen av Erlend Loes lett traumatiske møte med det motsatte kjønn. Men når våre brødre og søstre i sør knuser til med film av sånt format, er det bare å bøye seg i ærbødighet, respekt og ydmykhet, og erkjenne at så gode er vi ennå ikke blitt her til lands at vi er i stand til å matche genistreker som «Kunsten å gråte i kor».
Denne filmen har det meste en fortelling skal ha. Humor, dramatikk, melankoli, spenninger, vendepunkt, troverdighet, storartede bilder og fenomenalt skuespill av barn som voksne. Jeg har knapt sett bedre av det siste i skandinavisk film laget i den sosialrealistiske hverdagssjangeren. Store ord skal man være forsiktig med. Men her ser jeg ikke mange grunner for å spare på akkurat dem.
Den ytre fortellingen opprører, den indre rører ved oss. Jeg lo og ble oppriktig grepet om en annen. Kanskje mest av alt fordi fortellingen er så troverdig, og skildringene så eksepsjonelt gode.
Når historien fortelles med slik innsikt i filmmediets muligheter og fortrinn, er det bare å gi seg ende over. Det er stort å være på kino når lerretet får format av dette kaliberet.
Handlingen er lagt til tidlig på 1970-tallet. Vi befinner oss på bygda i en familie der faren er en sykelig selvmedlidende patriark av en småkjøpmann og et naturtalent i å holde spontane begravelsestaler for kreti og pleti. Kona har dels resignert, og tar sovepiller i stedet for å høre på en mann som synes gruelig synd på seg selv og foretar seg ting man ikke skal. Eldstesønnen har flyttet for å få seg utdannelse og stifte bo. Tenåringsdatteren er barnet som må trøste faren på alle mulige måter når han er lei seg og truer med å ta livet sitt. Minstemann, elleve år gamle Allan, er pappas øyesten som imidlertid må tåle en ørefik i ny og ne. Han er på mange måter limet i familien.
«Kunsten å gråte i kor» er en fortelling om incest og overgrep, om livsløgner og privatlivets fred, om oppvekst og generasjonskløfter. Her er det barna som tar de voksnes ansvar, mens de voksne (ikke nødvendigvis av ondskap) indirekte legger egne plikter på ungene. Først og fremst er det en historie om forfall.
Dette er filmen du bare MÅ se!
Dejligt og dansk
