Norwegian reviews

ABCNYHETER.NO

Karakter 9 av 10

«Kunsten å gråte i kor» er noe så overraskende som en sjarmerende film om overgrep.

Det er mye å gråte over i den danske filmen «Kunsten å gråte i kor». Men det er også mye å le av. Selv om latteren ofte blir sittende fast nederst i halsen et sted.

Vi møter en særdeles dysfunksjonell familie i en søvnig dansk by på 70-tallet. Mor drukner sine sorger i sovemedisiner mens far sliter med selvmordstanker. Sier han i alle fall. Vi forstår litt etter litt at fars stadige selvmordstrusler egentlig bunner i at han vil ha trøst. En «trøst» som viser seg å være av en type karakter som får det til å gå kaldt nedover ryggen til oss i publikum.

Barnslig slør
- Når far er glad så glemmer han å ta livet av seg, sier den snusfornuftige 11-årige Allan som er hovedpersonen i filmen.

Det er gjennom hans øyne vi opplever historien. Og det er nettopp dette perspektivet som gjør denne filmen så spesiell. Vi opplever overgrepene gjennom et barnslig slør som på et finurlig vis tar brodden av de mest støtende scenene. For barn oppfatter ting på en annen måte enn oss voksne. Og veldig ofte tar de ansvar for ting de rett og slett ikke forstår.

Begravelses-fetish
Allan ser etter hvert på det som sin oppgave å holde faren fornøyd. Han presser sin eldre søster til å trøste faren om natten. Så går det et lys opp for den unge gutten når han forstår at det som virkelig løfter farens humør er når han får lov til å holde begravelsestaler. Den mislykkede, ynkelige melkemannen har nemlig et overraskende språklig talent som får alle som hører på til å knekke sammen og gråte nettopp i kor. Ved hjelp av svulstige klisjeer får han selv den tøffeste machomann til å bryte hulkende sammen. Problemet er at det rett og slett ikke er nok begravelser til å holde familie-tyrannen lykkelig.

Ingen lette løsninger

«Kunsten å gråte i kor» har en tematikk som er svært ømtålig. Overgrep mot barn er noe av det verste vi kan tenke oss og vekker sterke følelser. Det er ikke fritt for at man sitter med en klump i magen store deler av denne filmen. Hele tiden venter man på at de som blir mishandlet skal slå tilbake og få sin hevn. Uten å røpe for mye så kan jeg si at regissør Peter Schønaug Fog ikke tyr til lette løsninger. For det er nå engang sånn at denne mannspersonen, glitrende skildret av skuespilleren Jesper Asholt, er så ubegripelig stakkarslig, selvhøytidlig, hyklerisk, kvalmende skinnhellig og grusomt manipulerende at man rett og slett må ta seg selv i å synes synd på ham.

Uforglemmelig

Etter hvert så forstår vi at også den uskyldige 11-åringen har arvet noe av sin fars manipulasjonsevner. Han går bokstavlig talt over lik for å prøve og holde familien sammen. Den veslevoksne skuespilleren Jannik Lorenzen gjør en uforglemmelig innsats med sitt oppvakte blikk og sine nøkterne observasjoner.

Selv om «Kunsten å gråte i kor» både er bitende satirisk og til tider veldig morsom, vil ikke det si at temaet incest blir behandlet på en overfladisk måte. Tvert i mot virker denne dempede fortellingen som et sannferdig og presist bilde av en familie i krise.

DAGSAVISEN.NO

«Kunsten å gråte i kor» har mye interessant å si om hvor lojale barn kan være mot foreldrene sine, uansett hva de måtte gjennomgå av grusomheter. Det er et innsiktsfullt, dønn ærlig portrett av mentale lidelser og seksuelle overgrep – samt en velobservert, svart komedie. Hjerteskjærende trist og oppriktig morsom på samme tid. Litt av en kombinasjon å mestre i sin første film!

SIDE2.NO

Filmen tar opp alvorlige temaer, men er likevel full av humoristiske innslag. På den måten blir ikke filmen så tragisk som den fort kunne blitt, samtidig som humoren forsterker det alvorlige. Det er umulig å ikke bli påvirket når man ser hvordan barna takler farens problemer. Men en film som kun spiller på disse følelsene ville blitt for vond å se.

NRK.NO

Kunsten at græde i kor” er en sterk kandidat til Nordisk Råds filmpris.

BT.NO

Med «Kunsten å gråte i kor» har spillefilmdebutanten Peter Schønau Fog plassert seg som en slags dansk variant av Todd Solondz. Annerledes i stil, og ikke så ravnsvart i komikken, men med samme mot til å blande mørk humor inn i det dypt tragiske, og med evnen til å fremstille familielivets galskap hårfint balanserende mellom det pinefulle, pinlige, rørende og gjenkjennbare. Slik Solondz i «Happiness» greide å nyansere overgriperen i all hans ynkelighet, greier Schønau Fog det samme med denne danske melkemannen. Det er modig gjort, og det er godt gjort. Ved å våge å la oss le, gjør også Schønau Fog oss i stand til å ta innover oss de mest hjerteskjærende scenene.

DAGBLADET.NO

Velspilt og komisk, men mest av alt et dypt tragisk familiedrama.(...)

Det er noe Roy Anderssonsks over Peter Schønau Fogs langfilmdebut «Kunsten å gråte i kor». På den ene siden har han laget et overbevisende, tragisk og velspilt familiedrama. På den andre siden har han maktet å blande det dypt tragiske med det patetiske og komiske. Resultatet er en film som mest av alt irriterer og gjør forbannet. Ikke på grunn av manglende kvaliteter eller plump humor. Men fordi du – i alle fall jeg – aldri før har følt et så sterkt ønske om filleriste filmens karakterer. I enkeltes tilfelle nærmest kvele.

ADRESSA.NO

Det som gjør filmen interessant, gripende og vel verdt å se, er dynamikken som oppstår ved at fortelleren, 11-årige Allan, ser faren sin på en helt annen måte enn vi som tilskuere gjør. Derfor blir oppbygningen mot sannhetens øyeblikk heftig både for gutten og oss.

VG.NO

Kunsten å lage en alvorlig god film

Overraskende, nokså tragisk og original fortelling om en særdeles dysfunksjonell dansk familie på 70-tallet.

(...)

DOM: En underlig film. Men en uhyre god film, om en elleveårings vanskelige liv i en nesten umulig presset situasjon. Situasjoner og personer er tatt på kornet. Skuespilleriet er fjetrende, særlig fra den unge gutten og hans vanskelige fars side. Tidsånden likeså. Den litt tålmodige publikummer vil få en opplevelse med laaang ettersmak; så god at det er til å - ja: Gråte av.